Jeg har et søtt minne fra denne kaken. Mannen min og jeg hadde spist middag, og så kom spørsmålet som av og til kommer fra han som etter hvert begynner å bli nokså godt vant: "Jaaa, det var en kjempegod middag, men nå hadde det vært godt med et stykke kake. Hvilken kake har du i dag?" Jeg spratt opp og hentet frem et stort stykke av denne appelsinkaken og satte på plassen hans. Deretter gikk jeg bort til vasken, mens han reiste seg for å lage i stand kaffe. Det kan ha vært maks 10 sekunder hvor vi begge stod med ryggen til. Da vi snudde oss, satt vår lille, 5 år gamle datter, som vanligvis ikke spiser noe særlig kake, og gaflet i seg fra tallerkenen jeg hadde satt frem. Da hun så at vi nokså paffe stod og så på henne, kom det blidt og spontant: "mmm, det er deilig å spise kake!"